Hvorfor ikke

For omtrent femten år siden var bloggene til skandinaviske aktivistvenner og bekjente det jeg leste på internett. Etterhvert forsvant både relasjonene, bloggene og min egen 2007-2013-aktige motstand mot Facebook. Mens jeg koblet meg på en mer norsk offentlig debatt på Facebook sluttet jeg å skrive på den skrøpelig bloggen jeg selv hadde og skrev heller innlegg i avisene, bestemt av jobbene og vervene jeg hadde.

Underbevisstheten min kan fortsatt rykke til og forvente 00-talls radikal aktivisme hver gang jeg leser svensk og dansk. På samme måte rykker jeg til for hver blogg jeg har begynt å følge de siste årene: Hvorfor ikke gå tilbake til denne formen å diskutere og tenke på?

For en som skriver noe folk vil lese tenker jeg overraskende lite, skrev antropolog og medieviter Anders Johansen skrev i Samtalens tynne tråd for mange år siden, og det har vært min kjepphest siden. Om jeg ikke har ridd den selv har den kommet og dunket meg i hodet mens jeg har sett en annen vei. Det stopper opp hvis hender og fingre ikke er i bevegelse. Dette kunne jeg si for å gjøre inntrykk på mine litteraturvitselskapelige venner også for omtrent femten år siden, og det høres unektelig litt LIT2000 ut. Men det er såpass sant at det er på tide å ta følgene av det.

Facebook synker som en stein, og for å gi dette ekstra mening kan jeg late som bloggalternativene og alle nyhetsbrevene er den motsatte bevegelsen av den som kjørte over den digitale kommunikasjonen vår rundt 2010. For å gi det enda mer mening kan jeg legge ut dette før Trump går på scenen på mandag, og si med flere, det er punk rock time. Da kan man ikke stå i vinduet og se på.