Ha, ha, klimapolitikk!

Rasjonalitet er på full fart ut av politisk virkelighet og debatt.

I Klassekampen i dag kaller Gudmund Hernes dette fenomenet for bruddet med den kognitive samfunnskontrakten. Hva han legger i kontrakten er flotte å lese (og finnes ikke på nett, dessverre). Du vil tro på ham, og Hernes er definitivt en type du ville likt å diskutere med.

Vi kan skylde på Trump og slå oss til ro med det.

Så er det et åpent spørsmål om hvor mange diskusjoner som foregår på denne måten. Mer interessant er det et åpent spørsmål om hvor støtt rasjonalitet har stått i den brede politiske virkeligheten de siste ti, femten årene.

Før jeg skrev denne kommentaren om Trumps valgseier hørte jeg på podkasten til en gammel svensk kjenning, Apans Anatomi. Mathias Wågs intervjuer den tyske aktiviststjerna Tadzio Müller. Han hadde to poeng, og siden jeg stjal det første poenget i forrige tekst, kan jeg stjele det andre poenget nå.

Det første poenget var altså: vi kommer til å se en økende konflikt og splittelse mellom fossilindustrien og det vi med velvilje kan kalle den grønne omstillingsindustrien.

Trump I handlet nettopp om å splitte eliten. For å gjøre noe så forferdelig som å sitere meg selv sist Trump ble innsatt, 21. januar 2017:

Mer makt til ytre høyre er et uttrykk for en splittet elite. Ikke nye allianser mellom bevegelser og populister. De har overrumplet den liberalistiske globaliseringsleiren. Det har de gjort ved å fremme helt spesifikke reaksjoner på virkelighetsfjerne politikere, kuttpolitikk og fattigdom, som passer til sitt rasistiske politiske prosjekt. Nå bygger ikke eliteglobaliseringen og deres talspersoner noe alternativ til dette

Nå er splittelsen tatt videre til det republikanske partiet og det med stort hell. Det er også litt av grunnen til at tek-kritiker Cory Doctorow understrekte at Prosjekt 2025 ikke er et politisk program, men et verktøy for å splitte det republikanske partiet. Splitt og hersk, der altså, i en etasje om gangen.

Det andre poenget er at rasjonalitet er på full fart ut av politikken. Müller trekker fram et slags breaking point, som nettopp utfordrer hele tesen til Hernes. Skolestreiken for klima handlet om å be ledere om forandring. Appellere til deres mandat og ansvar.

Cicero og Quintillian ville rødmet av stolthet over de vakre ungdommene. Kanskje gjorde Hernes også det? Etos: De streikende elevene var vandrende tillitsvekkende kropper av forstand. Troverdigheten var ikke mulig å stille spørsmål ved. Logos: Vi ba FN produsere kunnskap, vi satt oss klimamål, og klimapolitikken skulle være vitenskapelig. Patos: Jeg ville ikke bare mene at de hadde rett. Følelsen av å se dem, høre dem, gå med dem, fikk meg til å ønske at de hadde rett.

Med dette henvendte klimastreiken seg til politikere. Hør på oss, fiks problemet.

Poenget til Müller er ... De. Ble. Ikke. Hørt.

Men de forventet å bli hørt. De fulgte den kognitive samfunnskontrakten. De henvendte seg til de trodde (og håpet) var rasjonelle politikere.

Så skulle det vise seg at politikere ikke var rasjonelle i det hele tatt.

Etterpå kom pandemien og slo hele bevegelsen i bakken. Miljøbevegelsen ikke bare fikk et gjennomføringsproblem, men ble også påført et politisk langvarig nederlag gjennom oljeskattepakken i Stortinget.

Visst var det rasjonelle argumenter bak oljeskattepakken også (ikke minst, masse patos). Fagbevegelsen var redd for at arbeidskraften skulle forsvinne ut av verftsindustrien. Klimapolitikken kunne likevel finne sted. Men vi hadde en statsminister som ikke var interessert.

Jeg har en postit-lapp ved siden av pulten min, helt klart skrevet for å ikke bli tatt vare på. Lappen har likevel overlevd flere opprydninger: «Vi kan ikke fase ut oljeutvinningen før alternativet er på plass».

Så kom det såkalte klimavalget året etter, den famøse «rammen rundt all politikk», og skipsvraket av en regjering som fulgte, særlig etter at Espen Barth Eide sluttet som klimaminister.

Nå ler politikerne av klimapolitikk. På Høyres uformelle podkastsuksess Stortingsrestauranten snakket Peter Frølich om valgåret 2025. Erna Solberg var på Politisk Kvarter andre nyttårsdag, for å snakke om hva som var det viktigste spørsmålet i 2025.

Frølisch går på med Erna Solberg-stemme: «Jeg tror det viktigste er bedre klima», og her tar Frølisch en kunstpause, «for næringslivet».

Tina Bru og Henrik Aasheim bryter ut i latter. «Sa du bedre klima?», sier Frølisch, «ring 113, jeg får hjerteattakk!» (I bakgrunnen roper Tina Bru «Nei!» og Henrik Aasheim lander etter latteren med refleksjonen «off message».

«Det hadde vært å bomme litt på planken i det mørkeblåe året 2025», konkluderer Frølisch, før Tina Bru runder av seansen: «Nå tenkte du at de har hatt et eller annet seminar i AU (arbeidsutvalget) i Høyre før jula som jeg ikke har fått med meg, og blitt enige om at nå er det klima som skal på dagsorden»

Før hun avslutter: «Den grønne omstillingen!»

Klimastreik-bevegelsen trodde klimaforskningen og den felles interessen i å stabilisere livsvilkårene til alt liv på kloden var nok til å bli hørt. Men i klimapolitikken har vi ikke sett mange tegn til at rasjonalitet og argumenter er rangert høyere enn reine kapitalinteresser og maktpolitikk. Når dette slår inn hos ytre høyre (eller, helt enkelt «det mørkeblå året 2025», med Frølisch destriptive tilnærming), ljomer alarmen selvfølgelig høyere.

Beskjeden fra politikerne til ungdommen var klar, selv uten Trump i monitor i 2019. Dere kan ikke forvente å bli hørt, og dere kan ikke forvente at rasjonalitet skal ha betydning i klimapolitikken.

På innsettelsen i går var tekdirektørene på første rad. En betydningsfull politiker som Ron DeSantis, som en gang ble pekt ut som en kompetent versjon av Trump, satt langt bak i publikum. Talen handlet ikke om hvordan verdens rikeste menn og deres selskaper (Bezos, Zuckerberg, Pichai) hadde noe med Trumps politikk å gjøre. De var der mer som et varsel på dette regimets korrupsjonspotensiale. Mens innsettingstalen var mer folkefascistisk, var denne, andre innsettelsestale mye streitere.

Den mest konkrete velgerhenvendelsen kom til «hispanics and blacks». Ellers trøkket han ekstra på motsetningen mellom fossilkapital og elektrokapital. Vekk med elbiler, mer olje opp av bakken.

Publikum hadde sittet til da. Men da han slo fast oljepolitikken, da reiste salen seg.

Den som leter etter argumenter for mer olje framover, kommer til å slite med å gjøre dem rasjonelle. Hvis vi har hatt en samfunnskontrakt, trenger jeg en advokat til å lese og forstå den for meg.

Ha, ha, klimapolitikk!